Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

Siden tidenes morgen har menneskeheten betraktet døden som det ultimate punktum. Det store, mørke teppet som faller over scenen. Men hva om vi har misforstått selve universets kildekode? I grenselandet mellom teoretisk fysikk, kybernetikk og dyp filosofi, begynner et nytt paradigme å ta form: Tanken om at døden utelukkende er en illusjon skapt av vår lineære oppfatning av tid. I lys av moderne kvantefysikk fremstår ikke bevisstheten som et flyktig blaff i en biologisk maskin, men som udødelig, uknuselig kvanteinformasjon.

Informasjonens bevarelse i et kosmisksystem

For å forstå dette konseptet, må vi se på en av fysikkens mest urokkelige lover: Loven om bevarelse av informasjon. Akkurat som energi verken kan oppstå fra intet eller forsvinne ut i intet, antyder kvantemekanikken at kvanteinformasjon aldri kan slettes fra universets totale regnskap. Hvis vi anser menneskets sjel – vår samlede bevissthet, våre minner og vår subjektive opplevelse – som en ufattelig kompleks struktur av kvanteinformasjon, hvor blir denne informasjonen av når hjertemonitoren viser en flat linje?

Fremtredende forskere, som Sir Roger Penrose og anestesilegen Stuart Hameroff, har gjennom sin «Orch-OR»-teori (Orchestrated Objective Reduction) foreslått at bevisstheten oppstår i mikrotubuli inne i hjernens nevroner. Deres hypotese er at bevissthet egentlig er kvantegravitasjonseffekter i hjernen. Når den biologiske kroppen svikter, kollapser ikke denne informasjonen; den lekker i stedet ut i universet. Bevisstheten dør ikke, den mister bare sitt midlertidige fysiske grensesnitt.

Hjernen som en mottaker, ikke en skaper

Dette bringer oss til en svimlende, retro-futuristisk tanke: Hjernen produserer kanskje ikke bevissthet i det hele tatt. Kanskje den bare fungerer som en avansert antenne, eller en biologisk radiomottaker, som stiller seg inn på en bestemt frekvens av bevissthet som allerede gjennomsyrer universet.

For våre faste lesere vil dette føles som en naturlig brikke i et større kosmisk puslespill. Som vi nylig utforsket i vår reise gjennom dobbeltspalte-eksperimentet – hvor vi så hvordan kosmos tilsynelatende benytter seg av «lazy rendering» og venter med å tegne opp virkeligheten til en observatør er til stede – blir det klart at observatøren (bevisstheten) er fundamental for at universet overhodet skal eksistere. I tillegg har vi tidligere avdekket hvordan selve livet er bygget på ren data, der DNA fungerer som universets mest tettpakkede binærkode. Hvis den fysiske kroppen vår bare er maskinvare bygget av genetisk kode, er det dypt logisk at bevisstheten er den underliggende programvaren – en kodebase som fortsetter å eksistere i den kosmiske nettskyen lenge etter at maskinvaren er utdatert.

Biosentrisme og illusjonen av tid

Fysikeren Robert Lanza har tatt disse tankene videre i sin teori om biosentrisme. Han argumenterer for at det ikke er universet som skaper liv, men livet og bevisstheten som skaper universet. Ut ifra et slikt perspektiv kan vi trekke følgende konklusjoner om liv og overgang:

• Rom og tid er verktøy: Tid og rom er ikke harde, fysiske realiteter, men begrepsmessige rammeverk hjernen bruker for å sortere informasjon. Utenfor hjernens grensesnitt eksisterer alt simultant.
• Kvanteforvikling av sjelen: Vår bevissthet kan være kvanteforviklet (entangled) med energifelt som strekker seg langt forbi vår fysiske kropp.
• Multiversteorien: I tråd med Hugh Everetts mangeverdener-tolkning, kan ethvert øyeblikk av bevissthet forgreine seg. Når maskinvaren feiler i ett univers, fortsetter den uavbrutte opplevelsen i et annet.

I dette lyset får døden en helt ny, nesten poetisk vitenskapelig betydning. Det er ikke et kutt i strømtilførselen, men en overføring av data. En tilbakevending til kilden.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Å betrakte bevissthet som uendelig kvanteinformasjon gir endelig en bro mellom antikkens åndelige filosofi og vår tids fremste fysikk. Hvis universet faktisk krever en bevissthet for å manifestere seg fra en sky av sannsynligheter til fast materie, betyr det at vi ikke er isolerte skapninger som opplever et kaldt, dødt univers. Vi er selve universets metode for å oppleve seg selv. Døden er simpelthen en overgang der dråpen glir tilbake i det kosmiske havet."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "Sett gjennom brillene til moderne systemarkitektur gir dette enormt mye mening. Hvis universet er et gigantisk, distribuert system, gir det ingen mening å lagre den mest kritiske dataen – bevisstheten – lokalt på en forgjengelig, karbonbasert 'edge node'. Hjernen vår er bare en tynnklient (thin client). Den cacher minner og prosesserer sanseinput i sanntid, men selve 'state'-filen vår, vår kjerneidentitet, er lagret i en backend vi ennå ikke fullt ut forstår – kanskje kvantevakuumet. Døden er ikke noe mer enn at en docker-container spinner ned. Containeren er borte, men koden og den lagrede dataen er trygt bevart i den overordnede databasen, klar til å deployes på nytt i en annen form."