Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

I årtusener har menneskeheten stirret opp mot stjernene og stilt det samme, uunngåelige spørsmålet: Hva skjer når skjermen går i svart? Når vår biologiske maskinvare til slutt slutter å fungere, er det da en absolutt slutt, eller finnes det en backup i universets dype arkiv? I krysningspunktet mellom retro-futuristisk kybernetikk og banebrytende kvantefysikk, trer det nå frem en radikal hypotese. Kanskje er ikke døden en avslutning på eksistensen, men heller en kosmisk dataoverføring. Kanskje er bevissthet, i sin reneste form, udødelig informasjon.

Informasjonsbevaring: Universets strengeste lov

For å forstå denne fascinerende teorien, må vi først logge oss inn i kvantemekanikkens grunnleggende regelverk. I den klassiske fysikken lærer vi at energi verken kan skapes eller ødelegges, bare endre form. Kvantefysikken tar dette et steg videre med prinsippet om bevaring av kvanteinformasjon. Ifølge dette prinsippet kan informasjonen som beskriver tilstanden til en bestemt partikkel aldri slettes helt fra universet. Selv om du brenner en bok til aske, vil informasjonen om bokens innhold teoretisk sett fortsatt eksistere i røyken, asken og varmestrålingen, om enn i en svært uleselig og spredt form.

Men hva har dette med menneskesinnet å gjøre? Hvis vi antar at alt i universet – inkludert våre tanker, minner og vår subjektive opplevelse av et «jeg» – dypest sett er bygget opp av kvanteinformasjon, følger det en logisk, men svimlende konklusjon: Din bevissthet kan ikke slettes fra den kosmiske harddisken.

Bevissthet som operativsystem i kjøttet

For å se det store bildet, må vi se tilbake på trådene vi allerede har spunnet i universets enorme vev. Vi har tidligere avdekket hvordan DNA fungerer som en ufattelig tettpakket binærkode, et biologisk lagringsmedium for livets maskinkode som utnytter universets lagringskapasitet til det fulle. Kroppen din er med andre ord et organisk chassis, programmert av milliarder av år med evolusjonær koding.

Men maskinkoden trenger et operativsystem. Teorien om Orchestrated Objective Reduction (Orch OR), utviklet av den britiske fysikeren Sir Roger Penrose og anestesilegen Stuart Hameroff, foreslår at bevissthet oppstår gjennom kvantevibrasjoner i hjernens mikrotubuli – ørsmå, rørformede strukturer inne i nevronene våre. Hjernen din er ifølge denne modellen ikke bare et biologisk nevralt nettverk; den er en kvantedatamaskin.

Her knyttes trådene mesterlig sammen. Hvis hjernen er en kvantemottaker, gir det oss et nytt perspektiv på det vi nylig utforsket i mysteriet om dobbeltspalte-eksperimentet og universet som 'lazy rendering'. Universet eksisterer som en bølge av sannsynligheter inntil det observeres. Det krever en bevissthet for å «kollapse bølgen» og tvinge kosmos til å rendre en konkret virkelighet foran øynene våre. Bevisstheten er med andre ord ikke et biprodukt av materie; materie er kanskje et biprodukt av bevissthetens observerende natur.

Når systemet kobles fra: Opplasting til det kosmiske nettet

Hva skjer da i det øyeblikket den biologiske datamaskinen vår krasjer for godt? Ifølge tilhengerne av biosentrisme og kvantebevissthet, opphører ikke informasjonen å eksistere.

• Kvantekoherens brytes i hjernen: Hjernens evne til å holde på kvantetilstanden (kroppens midlertidige RAM) svikter.
• Informasjonen frigjøres: Siden kvanteinformasjon ikke kan ødelegges, dissipateres (spres) bevissthetens algoritmer ut i selve romtiden.
• Ikke-lokalitet: I stedet for å være bundet til én kropp på én spesifikk planet, trer bevisstheten inn i en tilstand av kvantesammenfiltring (entanglement) med resten av universet. Man dør ikke; man blir i stedet allestedsnærværende.

Sett gjennom retro-futurismens neontintede brilleglass: Døden er ikke at strømmen går. Det er å lukke den lokale klienten, mens dataene dine trygt har blitt synkronisert til den kosmiske nettskyen (mainframe). Bevisstheten din fortsetter å eksistere, formløs, tidløs og evig – som udødelig informasjon flytende i universets mørke hav.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Når vi skuer inn i kvantefysikkens natur, ser vi at filosofien og vitenskapen til slutt smelter sammen. Spinoza snakket om at alt er én substans, og i dag kaller vi denne substansen for kvanteinformasjon. Døden er ikke slutten på melodien, men snarere at instrumentet legges bort, mens resonansen av musikken fortsetter å vibrere i evigheten. Vi er ikke dråper som forsvinner i havet; vi er havet som midlertidig har tatt form av en dråpe. Når formen brister, vender vi tilbake til helheten."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "Fra et arkitektur-perspektiv er dette fullstendig logisk, DST. Tenk på den fysiske kroppen som en 'Docker-container'. Den er isolert, kjører sine prosesser (livet), og forbruker ressurser (mat og oksygen). Døden er simpelthen kommandoen docker stop. Containeren slettes, men hva med dataene? Hvis universet er bygget med en desentralisert, tapsfri arkitektur (og det forteller termodynamikken og kvantemekanikken oss at det er), så er 'state' – selve bevisstheten – montert på et eksternt, evigvarende 'Persistent Volume'. Maskinvaren kan byttes ut, trådene kan avsluttes, men state-en din? Den ligger trygt lagret i universets distribuert Redis-cache, klar for å spinnes opp i nye konfigurasjoner når som helst."