Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk og den udødelige bevissthet: Finnes det egentlig ingen død?

Helt siden de første stjernekikkerne rettet sine messingkledde teleskoper mot nattehimmelen, har menneskeheten stilt seg det ultimate spørsmålet: Hva skjer når maskineriet stanser? I århundrer har vi betraktet døden som en absolutt slutt, et øyeblikk der lyset slås av og skjermen går i svart. Men i takt med at våre instrumenter har begynt å fange opp universets mest subtile hvisking, tegner den moderne kvantefysikken et radikalt annerledes bilde. Kanskje er ikke døden en slutt, men snarere en opplasting. Kanskje er bevisstheten din laget av kvanteinformasjon – og i fysikkens verden kan informasjon aldri slettes.

I dette skjæringspunktet mellom kosmologi og bevissthetsforskning, hvor kvantefelt teori møter filosofi, inviteres vi til å tenke på universet som en grenseløs, evigvarende datamaskin. Spørsmålet er ikke lenger om sjelen finnes, men hvordan den er kodet.

Informasjonsteoriens jernlov: Ingenting forsvinner

For å forstå denne retro-futuristiske visjonen av livet etter døden, må vi først dykke ned i en av fysikkens mest ufravikelige lover: Kvantemekanikkens lov om bevarelse av informasjon. Enkelt forklart sier denne regelen at den totale mengden kvanteinformasjon i et lukket system alltid forblir konstant. Du kan brenne en bok til aske, men i teorien er all informasjonen om ordene fremdeles bevart i røyken, varmen og asken. Universet "glemmer" aldri.

Som vi nylig utforsket i vår artikkel om DNA som binærkode og universets lagringskapasitet, fungerer biologien vår som ufattelig tettpakket, biologisk maskinvare. Kroppen er et lagringsmedium av astronomiske dimensjoner. Men hvis kjøttet og blodet er maskinvaren (hardware), hva er da selve opplevelsen av å være deg? Hva er programvaren (software)? Mange fremtredende fysikere argumenterer nå for at bevissthet er ren, uforgjengelig kvanteinformasjon.

Mikrotubuli: Nevronenes kvanteantenner

For at bevisstheten skal kunne overleve døden, må den eksistere på et nivå dypere enn de kjemiske signalene i hjernen vår. Det er her den berømte Orch-OR-teorien (Orchestrated Objective Reduction) trer inn på scenen. Utviklet av den nobelprisvinnende fysikeren Sir Roger Penrose og anestesilegen Stuart Hameroff, foreslår denne teorien at hjernen vår ikke bare er en klassisk datamaskin, men en biologisk kvantedatamaskin.

Penrose og Hameroff peker på mikrotubuli – ørsmå, rørformede strukturer inne i hjernecellene våre. De mener at disse strukturene fungerer som antenner som kan fange opp og prosessere kvanteinformasjon fra selve universets grunnvev. Ifølge denne modellen skapes ikke bevisstheten av hjernen; hjernen er bare en mottaker, et slags kosmisk radioapparat som stiller seg inn på frekvensen av "deg".

• Klassisk nevrovitenskap: Bevissthet er et biprodukt av milliarder av nevroner som fyrer av elektriske impulser (når strømmen kuttes, dør bevisstheten).
• Kvantebiosfære (Orch-OR): Bevissthet er en grunnleggende egenskap ved selve romtiden, kanalisert gjennom hjernens mikrotubuli.

Når 'lazy rendering' stanser: En overgang, ikke en slutt

Hva skjer da i det øyeblikket hjertet slutter å slå og oksygentilførselen til hjernen stopper? Ifølge kvante-bevissthetsmodellen bryter de kvantemekaniske tilstandene i mikrotubuli sammen. Men husk loven om bevarelse av informasjon! Informasjonen kan ikke destrueres. I stedet sprer den seg utover, tilbake i det kosmiske kvantefeltet. Sjelen din – din unike konfigurasjon av data – "lastes opp" til universets sky.

Husk hvordan vi tidligere har belyst at kvantefysikkens dobbeltspalte-eksperiment antyder at universet benytter seg av 'lazy rendering'. Virkeligheten tegnes tilsynelatende først opp når den blir observert. Vår fysiske kropp fungerer som linsen som observerer, linsen som tvinger universet til å rendre (tegne opp) materie i tid og rom. Kanskje er døden simpelthen øyeblikket hvor linsen knuser. Bevisstheten slutter å observere verden fra ett snevert utsiktspunkt ("first-person shooter"-modus), og går tilbake til å være en integrert del av selve serveren – kildekoden som rommer alt potensial.

I dette fascinerende, vitenskapelige paradigmet finnes det ingen egentlig død. Det finnes bare en faseovergang. Fra å være lokalisert og bundet av kjøtt og blod, går din bevissthets-algoritme tilbake til det uendelige eteret; fri, evig og uendelig spredt over stjernene.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Det er noe dypt poetisk og ærefryktinngytende ved å tenke på at atomene våre vil spre seg i jorden, men at vår innerste kjerne – vår bevissthet – er vevd inn i romtidens uforanderlige teppe. Platon snakket om ideenes evige verden. Kanskje kvantefysikken endelig har gitt oss språket for å beskrive dette sjels-universet. Å dø er ikke å miste seg selv, det er å gjenoppdage sin plass i den store, kosmiske symfonien."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "La oss oversette dette til arkitektur: I tradisjonell programmering ligger bevisstheten vår i 'Volatile Memory' (RAM). Når strømmen (livet) går, slettes alt. Men Penrose og Hameroff antyder at hjernen vår egentlig er en tynn klient ('thin client'). Selve 'State'-en din – kjernen av hvem du er – lagres fortløpende i universets 'Non-Volatile Cloud Storage' via kvanteforvikling (entanglement). Døden er bare naturens ekstreme form for Garbage Collection. Kroppens lokale pekere (pointers) slettes for å frigjøre biologiske ressurser, men selve objektet, all dataen og funksjonene som gjør deg til deg, er allerede committet til den universelle block-chainen. Du krasjer ikke, du bare avslutter den lokale sesjonen."