Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

I århundrer har menneskeheten sett på døden som et absolutt punktum. Et mørke som sluker lyset, en bryter som flippes fra «på» til «av». Men hva om dette er en fundamental misforståelse av universets arkitektur? I skjæringspunktet mellom teoretisk kvantefysikk og bevissthetsforskning, trer nå et retro-futuristisk, nesten magisk konsept frem fra vitenskapens skygger: Bevissthet dør ikke. Den skifter bare lagringsmedium.

Når vi graver dypt i kvantemekanikkens lover, oppdager vi at universet er bygget på én ufravikelig regel: Informasjon kan aldri ødelegges. Den kan endre form, den kan spres ut i kosmos, men den forsvinner aldri. Spørsmålet vitenskapen nå våger å stille, er like svimlende som det er logisk: Hvis vår bevissthet i sin reneste form er kvanteinformasjon – betyr ikke det at sjelen er matematisk udødelig?

Universets harddisk og kvanteinformasjon

For å forstå denne kosmiske evigheten, må vi se forbi kjøtt og blod. Fysikere som dr. Roger Penrose og anestesilegen dr. Stuart Hameroff har gjennom sin Orch OR-teori foreslått at bevissthet ikke bare er en kjemisk reaksjon i hjernen. De mener bevisstheten oppstår i mikrotubuli inne i hjernecellene – små biologiske strukturer som fungerer som prosessorer for kvanteinformasjon.

Akkurat som vi i dette magasinet nylig har utforsket hvordan DNA fungerer som en ufattelig tettpakket binærkode for våre biologiske avatarer, antyder denne teorien at bevisstheten vår er selve programvaren. DNA-et er hardwaren som bygger det fysiske fartøyet, mens bevisstheten er den operasjonelle koden. Når hjertet slutter å slå og blodet slutter å flyte, mister denne kvanteinformasjonen sin forankring i kroppen. Den gjennomgår det fysikerne kaller dekoherens. Men informasjonen? Den lekker ut i universet, intakt.

Observatøren som aldri sover

Her støter vi på et av fysikkens største mysterier, og kanskje nøkkelen til udødelighet. Kvantemekanikken slår fast at partikler eksisterer i en tilstand av uendelige muligheter (superposisjon) helt frem til de blir observert.

Vi har tidligere dykket ned i mysteriet om dobbeltspalte-eksperimentet som en form for kosmisk 'lazy rendering' – ideen om at universet sparer på prosesseringskraften ved å kun tegne opp virkeligheten akkurat i det øyeblikket en bevisst observatør ser på den. Hvis det fysiske universet er avhengig av bevissthet for å manifestere seg, indikerer det at bevisstheten er mer fundamental enn selve materien. Den er ikke et biprodukt av universet; den er selve kildekoden som lar universet eksistere. Og kildekode slettes ikke selv om skjermen skrus av.

Når maskinen slås av: Opplasting til "The Cosmic Cloud"

Hva skjer altså i dødsøyeblikket, sett gjennom kvantefysikkens briller?

• Lokal maskinvare svikter: Den biologiske hjernen (prosessoren) slutter å fungere på grunn av oksygenmangel eller skade.
• Kvante-dekoherens: Kvanteinformasjonen som utgjør dine minner, din personlighet og din bevissthet, kan ikke lenger opprettholdes i hjernens mikrotubuli.
• Kosmisk integrering: Informasjonen sprer seg ut i det kvantemekaniske vevet (the quantum field). Den går fra å være prosessert lokalt, til å eksistere som en del av universets uendelige, holografiske backup-system.

Dette er ikke religion; det er informasjonsteori på steroider. Slik termodynamikkens første lov sier at energi ikke kan skapes eller tilintetgjøres, dikterer kvantefysikken det samme for informasjon. Du er et komplekst mønster av data i et ufattelig stort datasenter. Og det mønsteret er skrevet i stjernene for evig.

DST & VBPs konklusjon

Vi avslutter som alltid med en kaffeprat mellom våre faste spaltister: Den Store Tenkeren (DST) og Verdens Beste Programmerer (VBP).

DST: «Det slår meg med en ærefryktig ro, min venn. Filosofer har i årtusener snakket om sjelen som noe eterisk. Nå forteller kvantemekanikken oss at sjelen er like ekte som tyngdekraften, bare vevd av informasjon i stedet for masse. Døden er ikke en avgrunn, det er en grensesprengende frigjøring fra tid og rom.»

VBP: «Sett fra et systemarkitektur-perspektiv er det faktisk genialt. Hjernen er i bunn og grunn bare RAM (Random Access Memory). RAM er lynraskt, men flyktig – når du kutter strømmen, forsvinner dataene lokalt. Men det betyr jo ikke at koden er borte! Det Orch OR-teorien egentlig beskriver, er et asynkront cloud-backup-system. Kroppen er en edge-device, men bevissthetens state lagres kontinuerlig i universets desentraliserte blokkjede – kvantefeltet. Når edge-enheten din krasjer (døden), kjører universets Garbage Collector over det biologiske minnet, men selve objektet – deg – ligger trygt lagret i the cosmic mainframe. Det er systemarkitektur av ypperste klasse.»

DST: «Så vi dør egentlig aldri... vi blir bare lastet opp til skyen?»

VBP: «Nettopp. Og siden universet bruker lazy rendering, hvem vet? Kanskje dataene dine bare ligger i dvale, klare til å instansieres i en ny avatar når neste prosess krever det.»